Det var under en tv-konsert fra Tyskland, jeg første gang stiftet bekjentskap med Mike Oldfield. Temaet for konserten var "Rock goes classic", eller noe i den duren. Det må ha vært rundt 1980, utifra hvilke andre artister som opptrådte på samme konsert. Men jeg husker ikke hva han spilte. Bare at det lød veldig bra, og at dette var musikk jeg kunne tenkt meg å ha. Jeg var dermed blitt oppmerksom på ham. Så da "Crises" kom i 1983, var jeg rask med å skaffe meg den. På denne tiden hadde jeg ikke så mange plater. Jeg husker at jeg ikke merket meg noe spesielt ved "Moonlight Shadow" i begynnelsen. Det var heller "Shadow on the Wall" og "In high places" som fenget. Jeg ble derfor overrasket da den begynte å ta av på listene og på radioen.

Oppfølgeren "Discovery" likte jeg bedre, selv om det tok noen år før jeg fikk mitt eget eksemplar. "To France" har jeg alltid likt veldig godt. Jeg husker også godt at Mike framførte "Poison Arrows" og "Pictures in the Dark" på "Peter`s pop show" fra Tyskland. Og husker at mange ble imponert over den lille gutten som sang sammen med Anita Hegerland. Det er en veldig fin bruk av stemmer i den låta. Jeg ble også imponert over trommeslagerens lek med trommestikkene.

I årene som fulgte, hadde jeg et litt mer distansert forhold til Mike. Jeg hørte litt på "Tubular Bells" da søsteren min hadde den. Samt at jeg ved en feiltakelse i 1984, kjøpte meg "The Orchestral Tubular Bells", i den tro at det var "Tubular Bells". 

Jeg hørte Bonnie Tyler synge "Islands" i 1987 på radioen. Jeg syntes det hørtes greit ut, samtidig leste jeg at plata fikk dårlige kritiker i pressen, noe som forhindret meg fra å gå til innkjøp av den på det tidspunktet. Det var mer interessant å lese om Mikes forhold til Anita Hegerland. Og at han valgte å bo en uke ute i hagen i protest mot dagens musikk. Men så kjøpte jeg "Islands" på tilbud, og begynte å høre endel på den. Jeg syntes plata var kjempefin med sitt behagelige lydbilde og vakre sang.

Da "Earth Moving" kom i 1989, kjøpte jeg den og, på cd (de andre hadde jeg på LP). Og nå begynte jeg å kjøpe endel Oldfield plater. Jeg kjøpte også de neste platene "Amarok" og "Heaven`s Open", men uten å bli imponert. Kjøpte vel på samme tid "Five Miles Out", "Killing Fields", og "Platinum". Disse albumene var tildels bedre, og jeg begynte virkelig å få sansen for ham. Og så kom "Tubular Bells II" i 1992. Og da "tok det av". Jeg syntes plata var glimrende, mye bedre enn originalen. Variert og spennende. En vandring i musikkens historie.

Jeg begynte nå også å spille "Islands", "Discovery", og "Earth Moving" mer. Og syntes det var glimrende plater alle tre. Fikk også tak i "Ommadawn", "Q.E.2.", og "Hergest Ridge". Disse var med på å gi meg en dypere forståelse av Oldfields musikk. Fra da av og fram til idag, har Oldfield vært favoritten, over alle. Det hjalp på at han i årene som fulgte ga ut "The Songs of Distant Earth" og "Voyager". To fine stemningsalbum, hvor Oldfield leker med keltisk musikk, og world. Jeg fortsatte også å kjøpe de gamle albumene, slik at jeg ettervert hadde alle de offisielle platene. Problemet var kanskje at jeg ikke hadde noen å dele musikkgleden med. Det er veldig få som liker Mike Oldfield i min vennekrets. Derfor er det artig å se at det på VGnett finnes andre musikkinteresserte som liker mannen.

Det er greit å ha noen å diskutere musikk med. Jeg er også iferd med å påvirke noen i min krets, om at Oldfield er veldig bra. Lettere ble det etter utgivelsen av "Millennium Bell" fra 1999. En veldig iørefallende, behagelig , nesten litt klassisk plate. Denne og "Tubular Bells III" fra 1998 gjør det hyggelig for meg å opprettholde interessen for Mike. Samtidig som "Islands" fortsetter å modnes i mine ører. Gjennomført bra plate med mange perler. Slike som "North Point", "Flying Start", "Magic Touch" og "The Wind Chimes". Jeg synes det er den beste plata han har gitt ut. Muligens sammen med "Discovery". Noe som overhodet ikke er gjengs oppfatning blant andre Oldfield fans.

De senere årene har Oldfield gitt ut "Tres Lunas", "Tubular Bells 2003", "Light+Shade" og "Music of the Spheres". Fine, velspilte album. Vel, om man ser bort fra "Light+shade" som ikke er Oldfield slik vi liker å høre ham. 

I tillegg har jeg kommet over mange artige B - sider, og annet stoff som ikke har vært på noe studioalbum tidligere. Slik som "Wreckorder Wrondo", "Polka", "Don Alfonso", og ikke minst "Passed you By". Låter som jeg har brent til egne cdèr med Mike Oldfield. Jeg har også funnet noen plater som "Millennium Bell", og "Tres Lunas" i alternative versjoner, noe som er morsomt. I tillegg kjøper jeg det jeg kommer over av samleplater og bootlegèr. Sånn at jeg idag har en anseelig mengde Oldfield plater.

Jeg har også laget en egen Mike Oldfield side : http://www.mikeoldfield.no  Her finner du Oldfield platene mine. En større biografi og diskografi, og annet stoff. Den har bidratt til å holde en brennende Mike Oldfield interesse ved like. Og medført at jeg har kommer i kontakt med mange andre Oldfield fans rundt om.